Utstilling: Erik Hovland – Pappi
Erik Hovland: Pappi. 11.-20. juni i Visningsrommet USF.
Då korona kom til Norge og «lockdown» begynte, starta kunstnaren Erik Hovland eit nytt prosjekt. Han begynte måle faren sin. Måleria blei større og det blei fleire og fleire bilde. Fra 11. – 20. juni stiller kunstneren ut måleria av faren sin som blei laga i koronaperioden.
«Eg er kome til eit punkt i livet der eg berre måtte gjere det er ville. Eg har prøvd i minst fjorten år å lage den rette typen kunst, men eg følte aldri noko av det eg lagde. Eg var lei på eit vis. No måler eg berre bilde slik eg føler dei. Eg vil bilda skal vere som følelser. I målarkunsten er det ein eldgamal problemstilling; er figurativt maleri illustrasjon eller ikkje, eller er bilde ein ide? Denne problemstillinga stoppa meg i å måle i mange år, men no er eg kome til ro med det. Eg vil illustrere det eg føler.»
Hovland er født i 1982, vaks opp i Fjaler kommune i Sogn og Fjordane. Han tok Bachelor ved Wimbledon College of Art og mastergrad ved Central Saint Martins i London. Etter meir enn tolv år i London flytta han tilbake til Fjaler der han bur og jobbar.
«Eg prøver å få farger og toner der dei skal vere men eg måler så fort og emosjonelt at bilda er full i feil på eit vis. Eg liker feila. Fotografiet er grunnlaget for det visuelle konseptet men eg bryr meg lite om fotografi, eg tenker meir på personen og målinga. Eg vil bilda skal handle om min far. Alle desse konsept tinga vil eg skal ligg meir som ei ramme der noko kan bli laga.»
For «Pappi» bruker han sine eigne fotografi som utgangspunkt og alle bilda er satt saman av mange, mange små, raskt påførte børstestrøk.
«Eg vil at bilda skal vere stygge, eg vil at bilda skal ha ein direkte, ubalansert kvalitet, det er umogleg å føle eit bilde om det er for fint. Eg vil lage eit kaos av følelser. Samtidig er eg djupt inn i kitsch-verden her, men følelser kan bety noko likevel».
English:
Erik Hovland paints figurative paintings of his father with oil on canvas. The work explores the possibility of expressing something with each brushstroke in a post conceptual world. The paintings also question the possibility of dealing with psychological aspects in art.
Responding to what he felt was the limitations of painting when personal expression is no longer possible, he tries to challenge himself to paint against this limitation. He paints in a muted black and white pallet that was partly influenced by looking through a Van Gogh book as a child where half the paintings in the book were printed in black and white. Through an almost Giaccometti-like world the figures emerge.
I want my paintings to be like feelings. I don’t want them to be more complex than that. But I want them to be raw feelings pinpointed so I would almost die for each one, regardless of how bad they are or how impossible it is to paint anything. But I don’t want the paintings to be like photographs, I want them to be bad paintings and wrong.
The figures in his paintings are almost haunted characters trapped within their world but also somehow free to leave it. His work tries to examine for his own time questions of being.
I don’t care how pretentious it is, but time and being is the only interesting thing I think. And I hope somehow painting my father can talk about those things.
He uses his own photography as source for the pictures, but uses the photographs as a sketch. He also makes small films on his iPhone that become the bases for the paintings, often merging several moments in the film into the same painting.
Some of the paintings are blended or erased while some paintings are not. Both approaches tries to achieve the same thing, to create a feeling and to at one level «recreate some of the sitters presents».