Denne dokumentaren tar for seg livet i Rue Daguerre, en gate i Paris

Regissøren bodde selv i gaten. Dette er et nydelig portrett av et nabolag: menneskene som driver bakeriet, parfymeriet, musikkbutikken og alle de andre virksomhetene som gjør denne gaten så levende.

Daguerréotypes. Regi: Agnès Varda. Frankrike 1975. Språk: fransk. DCP, 1t 20min.

Dette er et nydelig portrett av et nabolag: menneskene som driver bakeriet, parfymeriet, musikkbutikken og alle de andre virksomhetene som gjør denne gaten så levende. Vi møter alle slags folk som forteller om jobbene, relasjonene, livene og drømmene sine. De fleste er ikke fra Paris, eller Frankrike engang, så hvordan og hvorfor endte de opp akkurat her? Varda beskrev denne filmen som «mer eller mindre en observasjon av naboene mine», men den er så mye mer enn det.

Regissør Agnès Varda tok seg av sitt to år gamle barn da hun lagde denne filmen, og kunne derfor ikke være vekke i lengre perioder. Dette er grunnen til at hele filmen er gjort innen 90 meter fra der hun og sønnen bodde, fordi det var så lange ledningene til utstyret hennes var. Navnet på filmen spiller på flere strenger: filmens handling foregår i Rue Daguerre, som er oppkalt etter Louis Daguerre som var en pioner innen fotografi. Varda portretterer venner og naboer og sier i løpet av filmen at de er hennes «typer», både som i den fotografiske prosessen daguerrotypi, men også som i den sosiale klassen som hun har vært politisk opptatt av. Denne nyskapende, morsomme og hjertevarme filmen gjør mer enn å la oss bli kjent med folkene som utgjør denne ene gaten i Paris – den lar oss se viktigheten av et samfunn.
Filmen presenteres i samarbeid med Bergen Arkitektforening.